Fjernmeldingstjenesten

Fjernmeldingstjeneste i gamle dager

Utviklingen av telegraferingskunsten henger sammen med den hurtigere takt i handel og samferdsliv som kjennetegner siste halvdel av 1700-tallet. Politiske omveltninger, kriger og andre storhendinger ute i Europa, kalte på lettere og bedre måter å utveksle meldinger mellom fjernereliggende steder. På linje med bedring i postføring, veistell og andre samferdselsgrener, kom det moderniserte telegraferingsapparat vi gjerne forbinder med franskmannen Claude Chappe. Som en revolusjonens gave til folket lanserte denne presteutdannete amatørfysiker en “maskinarm” som med avarter rådde grunnen fram til 1850-årene, da den elektriske telegraf definitivt overtok all fjernmeldingstjeneste.

lud-hiofMange hadde prøvd å komme ut over det eksperimentstadium de gamle grekere sto på når det gjaldt overføring av bokstaver. Men noen nyutvikling fant ikke sted. Oppfinningen av kikkerten fjernet vanskene med å skjelne figurer og tegn på avstand, og impulsen var gitt til tidens oppfinnertalenter. Chappe var den som best klarte å konstruere en innretning som tok kikkerten i bruk ved signalering. Hans telegraflinjer besto av en rekke stasjoner som vi ser en type av på bildet. Hver bygning hadde to voktere som holdt til ved hver sitt vindu med utsikt til nærmeste stasjon. Signalapparatet var en 3-5 m høy mast som raget opp over stasjonstaket og var utstyrt med en svingbar tverrarm, “regulatoren”. Denne hadde i hver ende bevegelige tverrstykker eller “indikatorer” som de ble kalt. Et trisseverk brakte “regulatoren” i ulike stillinger, mens kontravekter ga de enkelte delene den stilling en ønsket. 196 signaltegn kunne dannes på dette vis. Betydningen av figurene var ført opp i en egen signalbok. Ved hjelp av kikkerten holdt den ene vakten øye med sin nabostasjon, noterte seg meldingen og lot denne gå videre til telegrafisten, som dirigerte hele figurinnretningen ved hjelp av en modellregulator. 4 sekunder tok det å innstille stengene som ble stående til avlesing for neste stasjon i omlag 16 sekunder. Det lot seg altså gjøre å lage tre tegn i minuttet. Om natta var de to korte indikatorene forsynt med grøntlysende lanterne, mens den store tverrarmen hadde lanterne med kvitt lys. Ved åpningen av telegraflinjen Lille-Paris 15. august 1794, fikk en sendt den første depesje av sted over den 200 km lange strekningen med 22 stasjoner på 20 minutter. 20 timer trengte kuréren på samme avstand.

Kilde: Utdrag fra “Telegraf Verkets Historie” av cand. philol.Thorolf Rafto